Vi har nå hatt kontakt med guttene på satelittelefonen, og det ser ut til at seilasen går bra. De har gjort unna over 1000nm og har like under 600 igjen. Det har vært litt kryssing, men snittfarten har de likevel holdt over 5 knop.

Det ser ut som om de kan komme frem allerede om fem døgn, da vind og vær ser ganske ok ut de neste døgnene. Bølger under 2m og vind mellom 5 og 12 m/s fra vekslende retinger. Vi venter spent på neste rapport fra de syv hav. Og det ser ut til at Thomas rekker flyet :P

Vel, vi skulle egentlig ha stukket til Canada igår. Nå viste det seg at det var meldt 30-40knops vind i fleisen og mellom 3 og 5 meter bølger, pluss regn og torden og sånn derre lyn og sånn. Etter en liten diskusjon bestemte vi oss for å bli. To dager ekstra her på Cape Cod er ikke å forakte, og i dag har vi pusla rundt i huset, gått tur i skogen og sett kveldsnytt fra i går på nett-tv.

Allikevel er jeg litt stressa. Jeg har bestilt flybillett fra Island og hjem, og skal reise fra Reykjavik 1.juli sent på kvelden. Klokka sju neste morgen skal jeg tre på meg kjeledressen og arbeide. Hverdagen kommer nærmere veldig fort nå.. Uansett så er det langt igjen til Island, og vi begynner å få dårlig tid..

Det blir mye seiling fremover, og kanskje må vi bare venne oss til røft vær. Allikevel er jeg ganske fornøyd med at vi bestemte oss for å utsette avreisen..

Plutselig var jeg hjemme igjen. Det var underlig. Var ikke forberedt, det bare skjedde plutselig. Det var ingen tid til å bygge forventninger. Tiden gikk stort sett med til å bli frisk, snakke med forsikringsselskapet og bruke den lille tiden jeg hadde igjen til å få noe ut av mitt New York-opphold. Og så kom dagen.

 Jeg rundet av med en god lunch på en italiensk restaurant, før jeg rullet bagasjen min ned alle trappene, dyttet den ut på veien og kapret første ledige "yellow cab". Fikk litt hjelp av Chris til å lempe alt ombord, før jeg la Manhattans travle gater bak meg.

Turen over dammen gikk sabla fort, og siden forsikringsselskapet hadde insistert på at jeg måtte fraktes på business-class var den ganske behagelig også. Og så landet jeg plutselig på Kjevik.

 Mens jeg stavret meg baklengs ned trappa fra flyet, skimtet jeg en liten tass som stod og hoppet og veivet med armene i venstre øyekrok, og jammen var det ikke Jonar som hadde tatt fri fra skolen for å gi meg juling idet jeg kom ut av tolla.

 Så kom jeg hjem, og plutselig var alt som før. Tore og Alex dukket opp for å drikke kaffi og skravle, mamma disket opp med middag, slik middager skal være og rundt middagsbordet var alt som før.

 Underlig engentlig, hvor knyttet jeg må være til dette stedet, når jeg etter å ha vært borte i et helt år, trenger nøyaktig en biltur fra flyplassen til Galgeberget, for å føle meg helt og fullstendig hjemme igjen.